GOOSEMAP

GJESS PÅ SVALBARD

Gjessene ankommer Svalbard fra midten av mai. For gjess som reproduserer i arktiske strøk er medbrakte reserver viktige for vellykket hekking. I sesonger med tidlig snøsmelting nyttegjøres også vegetasjonen på tundraen, og snøforhold og vårens fremtoning har stor betydning for produksjonen i bestanden. Generelt er det høyest hekkesuksess i år med tidlig snøsmelting, da flere par finner reirplasser i slike sesonger.

Polarreven er en stor trussel for både egg og gåseunger, og i noen tilfeller tar den også voksne gjess. Mennesker kan også være en trussel for gjessene. Ferdsel i sårbare perioder og områder påvirker gjessene, gjerne uten at den som forstyrrer er klar over dette selv. I ungeperioden, mens foreldrene skifter vingefjær (myter), kan verken unger eller voksne gjess fly. Oppfluktavstander kan i denne perioden (juli) være på flere kilometer. Gjessene returnerer tilbake til vinterkvarterene i løpet av september.

Foto © G. Christensen

KORTNEBBGÅS (Anser brachyrhynchus) Den Svalbard-hekkende bestanden av kortnebbgås har vært i vekst de siste årtier. Vinter- og vårtellinger i 2011/2012 anslår bestanden til nærmere 80 000. Kortnebbgjessene hekker over store deler av Svalbard, med hovedvekt i de vestlige fjordsystemene, og kan ha reir både i skråninger og ute på tundraen. Til forskjell fra de andre gåseartene på Svalbard kan den forsvare seg, samt egg og unger, mot polarrev. Det hender imidlertid at reven også får tak i voksne individer. De fleste ikke-hekkende individer trekker til det østlige Svalbard for en periode på tre til fire uker der de skifter vingefjær. I denne perioden er de særlig sårbare for forstyrrelser siden de ikke kan fly. Bestanden er jaktbar, og det felles kortnebbgjess på Svalbard, på fastlands-Norge og i Danmark. Kortnebbgjessene er fredet i vinterkvarterene i Nederland (Friesland) og Belgia (Flandern). Et ringmerkingsprogram organisert av Danmarks Miljøundersøgelser gjør at en i felt kan observere gjess med blå eller hvite halsringer, ringer som har individuelle bokstav- og tallkoder. Noen kortnebbgjess har også fargeringer på føttene.		HVITKINNGÅS (Branta leucopsis) Hvitkinngåsbestanden på Svalbard har fluktuert omkring 30 000 individer siden årtusenskiftet. Det registrerte antallet var rekordlavt, bare noen hundre individer, etter andre verdenskrig. Ulike forvaltningstiltak har imidlertid ført til at bestanden har vokst til nåværende nivå. Bestanden er totalfredet, og har i vinterkvarteret en meget begrenset utbredelse i Solway-bukta på grensen mellom England og Skottland. På Svalbard har hvitkinngjessene ofte reir i bratte skråninger og på holmer og skjær for å unngå predasjon fra reven. I flere av koloniene på Svalbard er det i øyeblikket meget dårlig ungeproduksjon. Dette skyldes både tetthetsregulerende mekanismer i kolonien (gjennom mattilgang) og predasjon fra rev og isbjørn. Nye kolonier etableres imidlertid over store deler av Svalbard. En stor andel av hvitkinngåsbestanden har fargede fotringer med individuelle bokstavkoder. Ringmerkingen er organisert av Wildfowl and Wetlands Trust (UK) og Universitetet i Groningen (NL).		RINGGÅS (Branta bernicla hrota) Ringgjessene som hekker på Svalbard tilhører den lysbukede rasen. Tellinger i vår- og vinterkvarterene, Jylland i Danmark og Lindisfarne i England, anslår bestanden til å ligge mellom 6000 og 7300 individer (2011/2012). Hovedandelen antas å hekke på Svalbard, men status er usikker. Til tross for at bestanden har vært i svak vekst de siste tiårene, er ungeproduksjonen varierende og nedadgående. Satellittsporinger viser at flere ringgjess drar videre til Nordøst-Grønland etter ankomst Svalbard i månedsskiftet mai/juni. Arten kan hekke i meget karrige habitat, og ringgjessene, som er den minste av de tre gåseartene på Svalbard, blir antakelig utkonkurrert særlig av hvitkinngjess i flere områder. Ringgjessene hekker i områder med mye isbjørn, og reirpredasjonen kan i noen år være meget omfattende ved at hele kolonier tømmes for egg. I tillegg utgjør polarreven og storjo en betydelig trussel som eggpredator. Ringgjessene er på Svalbards rødliste (kategori ”Nært truet”), og er den gåsearten på Svalbard en i dag har minst kunnskap om. Fargede fotringer med individuelle bokstavkoder er påsatt i Danmark av Århus Universitet.
Foto © M. Bjerrang		Foto © C. Hübner		Foto © C. Hübner